//
du leser...
Bokutgivelser

Et dagboknotat av broder Arnfinn Haram

Nedenfor gjengis Eskil Skjeldals innlegg ved lansering av Arnfinn Harams diktsamling «Babylonsk harpe», St Dominikus kloster, 26. september 2013
 

Babylonsk harpe – Arnfinn og poesien

Jeg har fått lov til å være med på å hjelpe Arnfinns diktsamling ut i verden. Det har vært en gave. Da Arnfinn døde, var han og forlegger Øyvind godt i gang med å ferdigstille samlingen. Diktene var valgt ut, det var bare redigering og trykking igjen. Da jeg tok over ansvaret for Arnfinns tekster, på ordenens forespørsel, var diktsamlingen det første jeg tok tak i. Jeg koblet inn Ronny Spaans. Vi gikk gjennom alle diktene. Ronny skal ha stor takk. Han har et trenet øye, og er selv poet. Og han kjente Arnfinn.

Det betydde mye for Arnfinn å få publisert diktene. At de nå er ute i verden og lever sitt eget liv gjennom andres lesning, er stort for oss alle.

haramartikkel-w1

Foto: Ranveig Nordgaard

I den siste tiden har flere spurt meg: Hvorfor diktet Arnfinn? Jeg tror det er to svar på dette: For det første: Arnfinn diktet fordi han kunne dikte. For det andre: Arnfinn diktet fordi han ikke kunne la være. Han måtte dikte. Et sitat fra Søren Kierkegaards Enten-Eller viser Arnfinns syn på poeten. Vår venn Jo har tipset meg om at Arnfinn likte dette sitatet svært godt: Det er talende. Det går slik:

Hvad er en Digter? Et ulykkeligt Menneske, som gjemmer dybe Qvaler i sit Hjerte, men hvis Læber er dannet således, at idet Sukket og Skriget strømmer ud over dem, lyder de som en skjøn Musik.

Fra Enten-Eller, 1. del, S. Aa. Kierkegaard

Hvorfor diktet Arnfinn? Fordi han kunne.

Arnfinn kunne dikte fordi han var en poet. Han var et søkende menneske, et sårbart menneske. Han hadde dype kvaler i sitt hjerte. Arnfinn skygget ikke unna det vonde. Han diktet også fordi han visste at han hadde store evner til å skrive poesi. Han tvilte mye på seg selv, men at han kunne skrive, tvilte han aldri på. Arnfinn var hektet på denne måten å kommunisere på.

Hvorfor diktet Arnfinn? Fordi han ikke kunne la være. Han måtte.

Poesien var et fristed, et sted der han kunne kjenne etter hva som var aller mest sant om ham selv. Det var som med bønnen. Her var han i kontakt med seg selv. Han måtte be. Han måtte dikte. Han diktet fordi han ville komme i kontakt med seg selv. Og jeg tror han stolte på at andre mennesker kunne få glede av å lese hans søken etter seg selv.

Jeg har lest mye i dagbøkene hans, og forsøkt å finne hans egne refleksjoner om hvorfor han skrev dikt. Jeg har ikke funnet noen tanker om produksjonen av diktene. Jeg tror det skyldes at han ikke hadde et reflektert forhold til diktningen sin. Arnfinn var et skrivende menneske. Han tenkte gjennom skrivingen. Men i poesien tenkte han ikke. Han tok seg fri. All annen tekst han skrev hadde et klart formål. Han skrev sjelden en tekst som han ikke visste hvor skulle trykkes eller fremføres. Om det var en preken, artikkel, essay eller kronikk; alt dette var skrevet på bestilling. Han visste hva han ville si.

Babylonsk harpe, Efrem forlag 2013

Babylonsk harpe, Efrem forlag 2013

Slik var det ikke med diktene. Der pustet han fritt. Der lette han etter fotfeste. Der hadde han indre vårrydding. Det var som med bønnen, han ba og skrev dikt fordi han måtte. I diktene ser vi en poet som har guarden nede, her kunne han søke fritt, her kunne han være sårbar. Poesien disponerte for en slik åpenhet, den var et rom der Arnfinn kunne være seg selv. Diktene var ikke gjennomtenkt. Han sa ofte at diktene bare kom til ham, og at det bare var å skrive dem ned. Det var sjelden tale om redigering av diktene, de ble stående som de kom.

Hva skriver han om? Arnfinn skriver dikt om Gud. Han skriver om sin egen kamp med Gud, om troen og tvilen. Han skriver om naturen, om hvordan alt peker mot Gud. Han skriver om den håpløse lengselen etter menneskelig kjærlighet, om hvor vanskelig det var å være tillitsfull. Han skriver om egen svakhet, som kanskje kunne vendes til styrke for sjelen? Han skriker etter varme og forståelse. Arnfinn dikter som et menneske, og ikke bare som prest eller klosterbror.

Hva mente Arnfinn var et godt dikt? Et godt dikt måtte handle om det store alvoret. Et godt dikt måtte tale sant om mennesket. Et godt dikt måtte være selvforklarende, det skulle ikke trenge en bruksanvisning for å forstås.

Jeg skal lese den aller siste nedtegnelsen i dagbøkene hans, etter 15 år og 25 bind. Vi skriver 15. April 2012. Jeg tar det med fordi det sier noe om den poeten vi nå får lov å bli bedre kjent med. I denne siste nedtegnelsen skriver han poetisk om bønnen. Vi hører altså en tydelig sammenheng mellom disse to måtene hans å være til på. Poesi og bønn. Vi hører at han ventet på tegn, at han speidet, at han lette etter fotfeste. Her møter vi Arnfinn, midt i bønnen, midt i den intense søkingen, midt i naturen, midt i jakten på seg selv. Her ser vi ham midt i den hektiske hverdagen han levde. Som prest. Og hele tiden med Stranda og Gud som målet. Akkurat slik vi kan ane i diktene:

No er eg på Mariaholm. Preikar og leiar retrett for kateketar. Nydeleg morgon, laurdag i påskeoktaven! Strålande sol når eg står opp. Eg går til kapellet for å lese matutin og laudes for meg sjølv. Bøna. Berre vere der. Den stille sjøflata utanfor, mot aust, gjennom dei store glassflatene bak altaret. Han er i tabernakelet – og i alt han har skapt: Logos! Fred å vere her. Eg bed mykje om avklåring. Det tek tid. Må gjennom. Eg søkjer. Fint ver heile dagen. Kjøleg, men sol. Aprilro over staden og landskapet. Messe, foredrag, meditasjon, tidebøner – og samtalar. Individuelt, med deltakarane. Det er krevjande, men meiningsfullt. Noko skjer. Vårrydding i det indre. Sjølv er eg framleis usikker for min eigen del. Ventar på teiknet. Det er det eg kan no. Vente, speide. Leite etter fotfestet. Så kom regnet. Vi fekk det gode veret når vi trong det! No har vi nettopp feira høgmessa, så middag og heimreis. Intense dagar for meg, med tre preiker, tre føredrag, tidebøner – og samtale med alle. Opprusting av katolsk lekfolk. Det er greia. I kveld tar eg nattbussen til Stryn og Stranda. Til klosteret for å pakke sekken no. In manus tuas, Domine! I dine hender, Herre!

Advertisements

Om Efremforlag

Forlegger Øyvind Lerø

Diskusjon

Ingen kommentarer så langt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: