//
du leser...
Forleggerprat

Sakprosaordningen – et janusansikt!

Utsnitt av omslag Garborg

 

 

Kulturrådet etablerte for noen år siden en egen innkjøpsordning for sakprosa. I dag blir ca 90 titler innkjøpt i et antall av 1000 eksemplarer til glede for de forfattere og forlag som kan sitte spente og vente på en ny publisert liste på kulturrådets nettsider og rope yes, den ble innkjøpt!  Også Efrem forlag har opplevd denne gleden. Oppunder jul i 2009 kom meldingen om at Arnfinn Harams eminente essaysamling Tre Florentinarar ville bli tatt inn i varmen. Halleluja! Både forfatter, prior i St. Dominikus kloster i Oslo, og forlegger jublet over førjulspresangen og kunne velfortjent løfte et glass med brunt  (nei, vent – klosteret får snakke for seg, det er jo ikke den gode Pollestad jeg snakker om, men altså, på Follese i alle fall…) da treet var pyntet og stillheten omsider hadde senket seg, kunne forleggeren heve glasset og skåle mot Hovmesteren, endog smile til sin fru og vite at i år ble det ikke Mr. Winterbottom! … ser for seg hvordan han hvert år fremover kan svare henne på spørsmålet om hvordan bok etter bok havnet på vinnerlisten på sakprosaordningen: The same procedure as last year, madam. Ønskedrøm.

– Så hva er ståa når en våkner?
Da kommer hodepinen – et bokhandelabonnement…

Når et forlag som er medlem i Den norske forleggerforening melder opp en bok til sakprosaordningen knytter dette boken til det såkalte Kulturabonnementet som ca halvparten av de 650 bokhandlerne i Norge har tegnet. Dette betyr for sakprosaordningen 1) at en utgivelse som kanskje har et potensial på noen hundre solgte bøker – dvs at det finnes en gruppe lesere som er interessert i å full pris og ikke vente på Mammut for akkurat det denne boken formidler (og der er ikke pga av at boken er dårlig, men bare svært lite krim-aktig) – må sendes disse bokhandlerene med 1. eksemplar-rabatt. Denne rabatten er på hele 72% av bokens utsalgspris. (Ikke rart bøker er dyre i Norge, det skal jo bli litt igjen…)

Vel, det har sine fordeler at boken slik spres ut i markedet. Boken kan være sin egen ambassadør i bokhandelen. Men realitetene er at bokmarkedet i Norge er bitte lite. Her i landet har selv en god bok (og jeg sier god bok uten å mene at bøker som selger mye nødvendigvis skulle være av ringere innholdsmessig kvalitet) ofte ikke et potensial på store salgstall, ikke en gang tusen solgte eksemplarer. Det er jo derfor vi har de ulike innkjøpsordningene. Faktisk kan det hende at det 1. eksemplar-rabatterte antallet alene (330 + de store bokhandlerene som tar inn alle utgitte bøker fra forlag i Forleggerforeningen; ca 70) altså tilsammen 400 bøker, tilsvarer bokens realistiske potensial når det kommer til stykket. Bokkjøperen blir jo ikke innrømmet noen rabatt, og bokhandlernes gjenkjøpsplikt er en saga blott.

Med 10,2% til forfatter*, ca 7% til distribusjon og 72% til bokhandlere, sier det seg selv at dette ikke går bra! 90% av bokens utsalgspris går med, og da er ikke kostnader til design, sats og trykk iberegnet; derfor finnes det økonomiske støttespillere for å kunne gi en utgivelse et økonomisk mer fornuftig bilde, med Fritt Ord som den fremste. Kr 30 000 derfra, hvis forlaget er av de heldig som blir begunstiget, kan ta brodden av trykkerikostnadene. Jeg svartmaler jo ikke!
(* 12% royalty regnet fra 85% av innbundet pris)

Men problemet stopper ikke der! Om boken ikke er solgt på den korte eksponeringstiden inntil avslaget faller, demrer det i bokhandelbransjen foran tilsendte lister som bekrefter dette (og dette gjelder de aller fleste oppmeldte sakprosa-bøker) og den (bokhandelen) forstår at her kan en kvitte seg med litt daukjøtt (i virkeligheten de vitale cellene, ellers kunne jo bøker selges på dagligvarebutikker; hvem trenger å bli veiledet til å kjøpe en krimbok ala Hodejegerne?) – altså 2) dette litt mer kompliserte litteraturstoffet kan ved avslag i sakprosautvalget sendes i retur ut gjennom bokhandlerdøren med kreditering av bokens innkjøpspris; ja, den kan fraktes tilbake til pallene hos distributøren på forlagets regning. Og returen koster penger:

En standard bok koster forlaget kr 90,- ved denne lufteturen ut i bokhandler-Norge (Ca 20 kr ut og 70 kr for returen). Om da (kun) halvparten returneres, er dette en kostnad på kr 15 000,- i rent tap.
For de fleste oppmeldinger til sakprosaordningen er altså dette en straff for ene og alene viljen til å ville utgi gode bøker – og til å ville bli innkjøpt.

«Med lykti i hand» – Garborg som diktar og tenkjar, som har fått flere glimrende anmeldelser (men dessverre tirret på seg venstresida, et par andre fordomsfulle kritikere og en kvakksalver i et nynorsk litteraturmagasin), er nå i 2011 veiet og funnet for lett i den engere krets, og det vil bli med angst jeg nærmer meg tiden da returene kan dukke opp.

Et tilbakeblikk til etter nyttår 2010, etter den minnerike førjuls-stunden med innkjøp av sunnmørsmunkens bok, ble ca 200 eksemplarer av to andre Efrem-bøker som var oppmeldt den samme høsten returnert fra norske bokhandlere. Ingen av de to kritikerroste bøkene Den svake Gud og U Alminnelig, boken om Jon Fosses affinitet til den mystiske arven etter Meister Eckhart, ble innkjøpt. Dette kostet altså snaue 20 000 (pluss retur av salgssummen), og i tillegg fikk bøkene brorparten av sitt inntektspotensiale skrelt bort pga kulturabonnementets høye rabatter. Bøkene har fulgt hverandre som skygger – også da de i år var med på Mammut  – og har hver solgt ca 800 eks totalt. Ikke dårlig, men da bøkene ble gitt ut uten andre støttemidler har ingen av dem ennå gått med overskudd, selv med in-house bokdesign og sats osv. Dette er forleggerens virkelighet. Og ikke glem jeg snakker om bøker med strålende anmeldelser; endatil Fosse selv har skriftlig meddelt sin begeistring for boken som omhandler hans forfatterskaps viktigste metafysiske rom.

Tanken med sakprosaordningen har altså vært at dette skal stimulere til satsing på utgivelser med nyvinninger mellom permene. I juni 2010 ble det mellom vurderingsutvalget for sakprosaordningen og bergensbaserte forlag avholdt et dialogmøte blant annet om dette. Der var også Kulturrådets rådgiver for sakprosaordningen, Arne Vestbø, tilstede. Som replikk på min påpekning av denne problemstillingen sa han seg helt enig og hadde selv vært motstander av å knytte dette til et bokhandelabonnement. Han mente jeg burde holde problemstillingen varm i de fora jeg kunne. Derfor dette innlegget, blant annet.

Man har antatt at mye av sakprosaordningens evne til å bringe gode utgivelser til torgs faktisk i stor grad skulle komme fra små og innovative forlag. Men når små litterære aktører, som har vanskelige kår fra før, blir hardt straffet selv med gode utgivelser, hvem av dem kan ta sjansen på blåturer i dette landskapet? For Efrems del er veien hard; her snakker vi også om at nytenkningen skal vinne over vår tids tendens til å gi det sekulære forrang; deler av den brede responsen  på Garborg-utgivelsen viser dette. Ja, et åk har det blitt, både å ruve lite om man som liten likevel sikter høyt – og har et litt annet grunnsyn i tillegg. Men uansett livssynsproblematikk – sakprosaordningen er et janusansikt; spørsmålet mitt er om det en profil kulturrådet ønsker den skal ha?

Øyvind Lerø, forlegger

Advertisements

Om Efremforlag

Forlegger Øyvind Lerø

Diskusjon

Ingen kommentarer så langt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: