Den har sagtens betydning for mange lag i menneskets kultur. Jeg skal her ikke berøre litterære, kulturelle, samfunnsmessige, teologiske og tusen andre lag og skikt som står i et direkte eller indirekte forhold til Bibelen. Skriften i ny språkdrakt blir nok i tiden fremover grundig diskutert og berørt av andre. Det kan blir spennende også å følge debatten om de ulike valg oversetterene har tatt. En del ting i NT2005 var ikke særlig gjennomtenkt. Ryktet går om at noe er justert. Så får vi la tvilen på kompetansen til dem som har hatt hånd om det komme dem til gode. Seks år har gått fort, en tid vi f.eks. har levd med utelukkende bruk av «Far» i alle vendinger, der det på engelsk brukes både «Father» og «the Father» alt etter kontekst og språk. «For Far elsker Sønnen og viser ham alt det han selv gjør.» låter ikke som musikk i mine ører. Johannesevangeliet er fullt av slike uheldige konsekvelser av gjennomgående bruk av (kun) «Far». Og jeg mener ikke med det at man skal beholde «Fadervår». Hva heter det nå, forresten: La oss lese «Vår Far» eller fortsatt «Fadervår». Det burde jeg jo visst…

Jeg har ennå ikke brukt uttrykket «Guds ord» og det er helt bevisst. Denne betegnelsen passer best som beskrivelse der Bibelen ligger oppslått på bordet, med mennesket og Den Gode på hver sin side, i et forsøk på dialog, eller i det minste overføring av lys til den materielle siden. «Forsøk» – ja, den som aldri har vært frustrert i møte Bibelen har vel heller ikke hatt den lidenskap til Skriften eller Kristus som Ordet selv søker å fremelske.

Så om bibelutgivelser har sin tid, har bibellesing det i mindre grad, eller altså – i mer grad sin (travle) tid. Det er nok vektige argumenter for å kunne ta romslige pauser også med bibellesing, for de fleste er ikke det vanskelig å få til … men all åndelig veiledning konkluderer generellt med at Bibelen også bør være oppslått i lønnkammeret. For den som ikke er helt inne i bibelsk teminologi betyr det altså den enkeltes spirutualitet, den måte å tilegne seg og leve ut sin åndelighet og la det være betydningsfullt i alle livets fasetter.

For å hjelpe oss til å forstå at dette er viktig, og gi oss gode tips for hvordan vi kan «håndterere» Guds ord, følger her en tekst som er skrevet av forfatter og munk, br. Wilfrid Stinissen. Efrem forlag har tidligere gitt ut hans bok “Størst av alt er kjørligheten”, og det er nok ikke å ta munnen for full ved å si at han er en av de aller mest betydningsfulle åndelige veilederne i vår tid. Teksten er skrevet for novicer i karmelittenes sekularorden (karmelitter som ikke går i kloster som munker eller nonner).
(Teksten nedenfor er ikke fra boken)

Om å lese Guds ord

av Wilfrid Stinissen  

✠

Blant våre forpliktelser – eller kanskje skal vi si gaver – hører det med at vi skal lese Den hellige Skrift og annen åndelig litteratur. Å omgås Guds ord er nødvendig for vår åndelige vekst. Vi trenger denne næringen. Den er en viktig ingrediens for vår indre bønn. Når det blir tider av tørke i bønnen er det godt å sakte gjenta ett ord fra Salmene eller Profetene. Har vi ikke ett forråd å øse av da, blir vi snart utarmet. Jeg vil derfor oppfordre deg til å unne deg en kort stund, helst hver dag, sammen med Bibelen.

I Den katolske katekismen, som virkelig er en stor gave til den som vil lære å kjenne Gud og hans hellige kirke, finner vi kapittelet: Mennesket er ”capax Dei” – skikket for Gud. Det betyr at det finnes en lengsel etter Sannheten i alle mennesker, en lengsel etter det som er større enn en selv. Gud drar menneskene til seg på mange ulike måter. Det skjer for eksempel gjennom vitnesbyrdet i Skapelsen, gjennom andre menneskers vitnesbyrd; kanskje først og fremst gjennom våre helgener, gjennom Kirken og Sakramentene og gjennom Den hellige Skrift.

I Den hellige Skrift har Gud nedlagt hele sitt frelses mysterium som er Kristus Jesus. Han som er hele åpenbaringens formidler og fullendelse. Kristus er Skriftens eneste og enestående Ord.

Johannes skriver: ”I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys. Lyset skinner i mørket, men mørket har ikke overvunnet det.” Kristus, som er Ordet, er risset inn i Skriften, fra første til siste blad.

Det Bli lys som Gud uttalte i skapelsesøyeblikket er Kristus. Han er lyset. Solen og månen og stjernene skapte Gud først på den fjerde dagen. Bibelens siste bok beskriver det himmelske Jerusalem. ”Noe tempel så jeg ikke i byen, for Herren Gud, Den allmektige, og Lammet er dens tempel. Og byen trenger ikke lys fra sol eller måne, for Guds herlighet lyser over den, og Lammet er dens lys.” Når man leser i Bibelen ser man fra første til siste kapittel at Gud i alt peker på sin enbårne Sønn. Både i hendelser og i mennesker som møter oss på Bibelens sider kan vi kjenne igjen Kristus. Det gjelder bare å lese med åpent sinn.

Kirken verdsetter derfor Den hellige Skrift på samme måte som den verdsetter Herrens kropp. Vi får ta imot Herren når han kommer til oss ved de to bord som dekkes for oss. Brødets bord og Ordets bord.

Den hellige Augustin sier: ”De som ofte mottar kommunionen men ikke leser evangeliene, sitter kun ved ett av de bord som Herren har dekket for sjelene i kirken.” I gamle tider bestod tabernaklet av to sammenføyde skap. I det ene ble det hellige Sakramentet forvart og i det andre evangelieboken; i skapets ene side Jesus under brødets skikkelse og i den andre som livets Ord.

Hos oss ser vi denne ærefrykt for ordet når evangelieboken blir båret i prosesjon fram i kirken i den vakre permen som omslutter det. Det er en trosbekjennelse: Vi tror at Herren er nærværende i sitt Ord. Det er Han selv som taler når de hellige Skriftene leses.

Hvordan skal vi da nærme oss den hellige Skrift når vi sitter på vårt eget bønnested? Be at Herren sender sin Ånd og at han gir ditt hjerte lys slik at du kan ta imot Ordet, forstå det – høre hva han vil undervise deg om.

Åndelig lesning kan man gjennomføre på den måten som i klostertradisjonen kalles ”lectio divina”. ”Drøvtygge” ordet ved gjentatt langsom lesning, ofte avbrutt av korte opphold slik at Ånden kan få anledning til å tale, og du kan lytte til Gud i hans ord. Når noe i teksten fanger din oppmerksomhet, les den da om igjen på nytt. Det kan hende ett eneste vers eller bare noen ord kan være tilstrekkelig for dagens åndelige lesning; Åndens virke i ordet er så kraftfullt.

Paulus skriver i Hebr. 4,12: For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og bein, og dømmer hjertets tanker og planer.

Å lese med en lyttende holdning og et åpent sinn er vilkåret for at ordet skal spire. Her er Maria vårt fremste forbilde; hun bevarte i sitt hjerte alt det hun fikk høre. Hun grunnet på det i sitt hjerte. Vi må meditere over Guds ord med samme åpenhet. ”Om dere i dag får høre hans røst, så forherd ikke deres hjerter” som det står i Sal. 95,8 eller i 1 Sam. 3,10 ”Tal Herre, din tjener hører” som den unge Samuel sier.

Det er på hjertets plan vi skal lese Bibelen. Vår kjærlighet vekkes når vi betrakter Guds ord som senkes ned i vår sjels innerste dyp. Det er Ordets brød som Visdommens bok taler om og som liturgien tillegger Eukaristien. ”Til gjengjeld mettet du ditt folk med englenes mat, du sendte dem brød fra himmelen, fullt ferdig brød som de ikke behøvde tilberede. Det var en nytelse å spise og svarte til enhvers smak (Visd. 16,20).

Det er vår holdning av tro innfor Guds Ord som gir betraktningen sin åndelige betydning. Det er derfor Elisabet sier til Maria: ”Og salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse.» I Marias skjød la Ånden sin guddommelige sæd og når tiden var inne fødte hun Guds eneste Sønn.

Slik er det også med oss. Vi tar imot ordet i den Hellige Skrift og blir, om vi er trofaste, også bærere av Kristus. Han vil ta bolig i oss.

Å meditere og kontemplere er å i tro forbli i Guds Ord og dermed dypest sett forbli i Kristus som gir lys og som er den som lar vårt liv bære frukt. Vi er jo en gren på vintreet. Jesus sier i sitt avskjedsord til disiplene: ”Bli i meg, så blir jeg i dere. Slik som grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg.”   (Joh. 15,4)

Jesu ord er like levende nå som da han uttalte dem. Han talte ikke bare til disiplene, han taler til ethvert menneske som i tro lytter til ham.

Om vi er trofaste og utholdende i vår lesning kommer vi å bli bevisste om at vi har åndelige sinn. Vi får mer og mer smaken på Guds ord og at vi har et hjerte som kan være brennende. Plutselig kan vi oppleve at et ord står der med lysende skrift. Vi har lest dem mange, mange ganger og de har ikke sagt oss noe særlig. Men så blir de løftet fram for våre øyne med et nytt liv. Når vi får et slikt lys over et skriftord er det klokt å stryke under det og kanskje skrive dagens dato i kanten. Når vi senere kommer tilbake til dette verset igjen kan vi takke Gud for hans kjærlighet og omsorg for oss.

Om vi leser Skriften i lyttende åpenhet kommer vi etter hvert til å merke at Ånden lar oss finne og forstå det som vi nettopp da behøver mest.

Her vil jeg gjerne vise til lille Thérèse. Hun søkte lenge, lenge i Den hellige Skrift etter et ord som hun behøvde og som styrket hennes visshet om at Gud er en barmhjertig Gud. Hun visste om sin svakhet og sin litenhet. Hun hadde ikke noen egne fortjenester. Men hun var overbevist om at Gud elsket henne nettopp for hennes litenhet, for hennes avhengighets skyld. Hun sier: ”Jeg skulle ville finne en heis som kunne løfte meg til Jesus, da jeg er for liten for å gå opp fullkommenhetens trapp” Og hun fant hva hun søkte: ”Den som er helt liten må komme hit”. (Ordsp. 9,16) Og i Jes. 66,12-13: ”Hennes barn skal bæres på armen og vugges på fanget. ¹³ Som moren trøster sin sønn, slik vil jeg trøste dere”.

Når jeg leser i Skriften kan jeg lese det slik at det nettopp er til meg han akkurat nå taler. Hans ord har en evig verdi og det gjelder meg akkurat nå, i dette øyeblikk. Når Jesus sier: ”Dere er mine venner, om dere gjør alt som jeg befaler dere”, så sier han det til meg; jeg hører Jesus tale til meg: «Sønn, dine synder er tilgitt» og når han sier til den skriftlærde: … , svarer han: «Mester, jeg vil følge deg hvor du enn går»; og til den spedalske, som sier: ”Herre om du vil, kan du gjøre meg ren.” Jeg får med jubel i hjertet høre Jesu svar: Jeg vil! Bli ren!

Å lese på denne inderlige, meditative måten, leder helt naturlig inn i bønnen; den indre, stille fordypningen i bønnen der ordene stilner og vi blir fullstendig stille. Det er Den hellige Ånd som drar oss inn i denne stillheten der vi får hvile og bare være innfor hans ansikt. Ånden vet hva vi trenger å be om, Han som alltid roper Abba Far.

«En slik bok har vi ventet på fra Efrem.» Kjell-Rickhard Landaasen, Vårt Land om Alexandre Jolliens bok «Lovet være svakheten»

Fredag 22. september har Vårt Lands papirutgave et godt oppslag med tittelen «Barnebøker med brodd.» Her problematiserer Kjersti Juul i hvilken grad barnebøker skal, og eventuelt hvordan de skal, berøre vanskelige politiske tema som feks konflikten i Midtøsten eller innvandrerproblematikk her på berget. Så, i nettutgaven, er første halvdel gjengitt under tittelen «Barnebok opprører Israels ambassade» og legges ut på kultursidene. Hele artikkelen farges nå av denne inngangen, både pga av overskrift og hva som er tatt med. Der oppfordres det også til å ta del i debatten på Verdidebatt. Dette er Vårt Lands debattsider som det satses stort på. Her går debattleder Johannes Morken ut under samme fane. Responsen er på forhånd gitt. Det blir rimelig fritt for litteraturdebatt og en debatt, med gjenganger-debattanter  (jfr antall kommentarer) som ikke akkurat er litteraturkritikere, om Midtøsten.  …what else is new?

I et tidligere innlegg har jeg kommentert hvordan Vårt Lands tabloide nattsatsing har fått svært uheldige konsekvenser for Efrem forlag. Av forlagets 24 bokutgivelser har hele 20 av disse fått svært god omtale i avisen (16 gode anmeldelser og fire positive oppslag), men på nettsidene finnes én anmeldelse – og dette er en total slakt av en av forlagets bokutgivelser, i papirutgaven grundig motsagt av personer med kulturell tynge, men ikke gjengitt på nett, selvsagt. Så er det sagt.

– Burde du ikke da gå litt stille i dørene, med tanke på det som tross alt er bra?
– Sikkert. Men jeg er faktisk ikke kun opptatt av forlagets interesser.

Og vartland.no er grunn – papirutgaven, derimot, er god og også dyp. Om jeg tar et nytt skritt med utgangspunkt i forlagets virkelighet, er ikke Erling Rimehaug alene om å gripe fatt i bevegelser i kulturbildet og aktualisere dypdykk i tråd med avisens formål. Jfr en nylig artikkel om en av våre bokutgivelser (blogginnleggets bilde). Her trekkes essensen av forfatterens anliggende ut til en berikende artikkel på en annen måte enn hva en bokanmeldelse normalt gir rom for. Selv for meg som har jobbet med og utgitt boken, gir dette god input – personlig! På vatland.no, derimot, er siste artikkel i “Tro, etikk og eksistens” fra 2007. Det er nok et prioriteringsproblem, ok. Men uansett har, som vist over, stoffet som får plass her en lei tendens til å være lite “eksistensielt” eller å tabloidiseres til det ugjenkjennelige – uansett ressursbruk. Så målt opp mot det avisen Vårt Land i sin helhet trolig skal være, altså med en verdiladet redaksjonell profil (jeg antar), fremstår nettutgavens kulturseksjon som svært så «blond» og med grunne fokus («Bjørn Eidsvåg ut mot Facebook» der han uten å bli spurt ble lagt til i en FBgruppe … jadda)

– Var det det du ville fram til?
– Det også

Jeg tviler på at lesere som er mindre enn middels interessert i kirkestoff finner Vårt Land interessant ene og alene pga av kulturstoffet, selv på papir. Jeg har hørt det er et mål å ha en sterk allmen kulturprofil. Tja… Selv om det på det jevne er god kvalitet, må avisen, om den skal være blant enerne, forstå at avisens egenart er suksessfaktoren.

– Som er?


Først: Alle burde lese Arnfinn Harams essay «Den estetiske spegelsalen» Riktignok er det ikke essayets problemstilling jeg løfter frem her, men dette er likevel analogt slik det i essayet benevnes som «Frå det verkelege til det virtuelle.» Når stoppeffekt og hurtigkonsum blir det som kveler det “verkelege” får vi dette virtuelle vaset som ikke har noen verdi. Selv i papirutgaven kan det lett framstå en ubalanse. Det viser seg tamt i lengden hvis (kunsten og) kulturstoffet skal bedømmes på sine såkalte egne premisser. I den fellen faller de andre (verdiladede) kulturavisene sjeldnere enn en skulle tro. I Vårt Lands kulturspalter kan en i blant se dette en påtatt «frilynthet». Den andre grøften er selvsagt å legge en klam kristen hånd på alt kulturstoff som ikke er det i utgangspunktet. For det tjener ikke saken.

–Saken? 

Men det er jo lett å se at enhver avis, det være seg Morgenbladet, Klassekampen eller andre kulturtunge aviser lar sitt grunnsyn, om enn iblant ubevisst eller sublimt, prege alt i spaltene. (Om vi ser bort fra inviterte spaltister). Og dette er slik det skal være! Dette bør også Vårt Land i større grad være være villige til. Men så er det denne balansen. Det skorter noe der.

– Var det da ikke rett å vri det eksempelet fra fredagen til (kristen) Israel-problematikk?
– Nei.

På den ene siden: Om Vårt Land dekker kulturstoffet uten sitt særegne blikk, er den ofte ikke på høyde med Klassekampen, Dag og Tid, Aftenposten o.a. Det finnes unntak. Kulturjournalist Walgermo klarer stort sett både overfor bøker og det som foregår på lerretet (dersom han ikke faller for fristelsen til å melde at Die Hard 4 er dårlig; hvem av Vårt Land-leserne bryr seg om det, andre enn desken, og som trykker det på forsiden), og kulturredaktør Olav Egil Aune gjør også dette i musikkens og litteraturens landskaper – å se inn i rillene (sic.) og mellom permene med et annet blikk enn konsensus rundt ølglasset på hotell Bristol, og hvor de enn samles, (kultur)kritikerne; altså snarere la ett annet blikk vurdere og derfor mene noe annet enn i det gjengse kulturbildet. Som leser (ikke forlegger) av Vårt Land forventer jeg akkurat det! Denne egenarten skal ikke være overtydelig, men være der.

– Ok…

På den annen side må man ikke en falle i den grøften som for det omtalte oppslaget om barnebøkene; brått trekke det hele ned på et plan som står i grell kontrast til hva papirutgaven har presentert. Et overtydelig fokus på det som blir synlig i det kristne landskapet. Der kan avisen Norge i Dag, og til dels Dagen, få være enerådende.

Det burde heller vært omvendt; tror nok at flere uten sterk tilknytning til kirkelandskapet er innom nettutgaven. Ja, det er vel derfor anmeldelsene av kristne bøker på nett glimrer med sitt fravær.

Altså. Det blir derfor merkelig når Vårt Lands papirutgave har en god, balansert kulturprofil (det er kanskje ikke alle kristne forlag enig i, om en ser på hvilke bøker som anmeldes generelt …), mens på nett fremstår avisen som en røre av pragmatiske kulturinnslag og andre oppslag som er helt avsporet inn i det – ja, et enklere ord for «tabloid uten brodd» er patetisk. Det er å gå vel lang, men sagt er sagt…

Øyvind Lerø, forlegger
- i samtale med seg selv… 

En utsnitt av den omtalte bokens omslag

Først litt faktabasert skryt: Efrem forlag er et knøttlite foretak, i gross kun én person som bærer pdf’ene til trykkeriet og håndterer underskuddet, men tross bla, bla – siden etableringen i 2008 skilter forlaget med 24 bokutgivelser. Mange av disse har fått svært gode anmeldelser i mange aviser, det være seg Aftenposten, Dag og Tid, Bergens Tidende m.fl. Om vi ser på Vårt Land alene har hele 20 av disse 24 utgivelsene fått svært god omtale, 16 med svært god anmeldelse og 4 med positive oppslag (over én hel side). Jeg banner ikke, men burde gjøre det hver gang jeg stikker innom Vårt Land sine nettsider.

– Den skjønte jeg ikke. Finnes det ikke én eneste anmeldelse der?

– Jo, nettopp (!) og den har jeg også hentet overskriften fra, men la oss først gå en betraktende runde:

Vårt Lands nettsatsing er altså problemet. Det er ikke overraskende at avisenes papirutgave fortsatt er den viktigste. Aviser som Klassekampen og, skal det vise seg, Vårt Land – er min påstand – lar nettsatsingen være et stebarn, den første bevisst sies det, den andre – ja, jeg vet jo ikke helt om ansvarlig(e) for vartland.no vil si nettutgaven bevisst søker å småløpe etter disse som er tabloide både på papir og på nettet – for meg blir vartland.no en litt anemisk bedehusvariant; “Skater for Jesus” er liksom ikke – (jeg er en stril fra vest og skriver ikke lissom eller lizm) – nei, back on track!

– Hvor vil du?
– Vent litt.

Altså, et mindre viktig poeng i denne sammenheng er det som nettutgaven kan, til forskjell fra papirutgaven! I blant går leseren i google-modus for å få input i ulike tema eller for å gjøre opp sin egen mening om en bok de har fått anbefalt osv; her kan nattutgavens arkiv vifte med en nyttig anmeldelse eller en fordypningsartikkel. Derfor er nettutgavenes arkiv minst så viktig som dennes ferskvarestatus eller papirutgavens aktuelle, men flyktige sider. Ingen samler aviser i kasser lengre.

– Og?
– Men først, og det er (dessverre) relevant.

Jeg var ansvarlig for informasjons- markeds- og innsamlingsarbeidet under oppbyggingen av Kirkens Bymisjon i Bergen. For dette mottok vi Kommunikasjonsprisen i Bergen 1999. Dette var et arbeid med lignende målsetning – profilmessig – som oppbyggingen av Efrem forlag. Så utover å utgi gode bøker har jeg (derfor) brukt store ressurser, både tid og penger, på å gjøre Efrem forlag kjent og gi forlaget en god profil. Men ofte fortoner forlagsdriften seg som å bevege seg i laksetrapper. Andre hindringer berører jeg ikke her, men er hindringen stor er det lett å gi opp å la seg føre tilbake nedover og samle krefter til å satse i en annen trasé. Og dette innleggets anliggende er et godt eksempel:

Den eneste bokanmeldelsen av Efrem-bøker som ligger på nettutgaven er et fordervet stinkende kadaver i avisens arkiv. En gang hovedoppslag på kultursidene. Heldigvis nå, et halvt år etter, gjør nye saker at denne er rykket ned på et lavere visuelt nivå.

– Var det ikke 16 gode anmeldelser du sa?
Jo, 16 har vært strålende – men…

… under overskriften «Vanskelig å ta alvorlig» lirer en anmelder av seg sine egne merkelige opplevelser og synspunkter i møte med boken Klokke & Katedral – Tanker om tid og evighet. Vel er boken krevende, de sier også Lars Roar Langslet i sitt forord, og rett nok trykket avisen et motinnlegg av tidligere sjef for NRK Drama, Nils Heyerdal, og avisen kan heller ikke sensurere sin anmelder, men de kan saktens sørge for å unngå et slikt bilde av Efrem forlags “historie” i Vårt Lands arkiver.

Så her blir den store antagonisten, for å bruke et litterært uttrykk (motstanderen altså) Vårt Lands tabloide nettprofil som ikke gir rom for annet enn denne ene håpløse anmeldelsen, nettopp fordi den liksom smeller, eller? Jeg velger å ikke være paranoid og tro det ligger annet bak…

Den nevnte anmeldelsen med sin latterlige ingress, motsagt – men (selvsagt) uimotsagt på nett, er den eneste anmeldelsen av våre bøker som ligger tilgjengelig (fremdeles godt synlig, men ikke lengre på kultursidene heldigvis). Derfor må jeg, inntil det skjer at også gode anmeldelser ligger fremme, si med anmeldereren, men adressert til avisens nettredaktør(er?): Avisen Vårt Land er «vanskelig å ta alvorlig.»

Øyvind Lerø, forlegger
- samtale med seg selv… 

Kulturrådet «nullet» Maja Mill-boken, men med 1550 distribuerte eksemplarer til landets bibliotek ble den blant debutantenes bøker den mest utlånte i målgruppen det påfølgende år.

«…svakheter i komposisjon og persontegning» er den uangripelige begrunnelsen ankeutvalget i innkjøpsordningen for skjønnlitteratur for barn og unge formidler i et brev som opprettholder rådets beslutning om å «nulle» barneboken Maja Mill: Helt tilfeldigvis meg som Forlaget Lengt, et imprint under Efrem forlag, gav ut i april 2010.

Selv om jeg personlig kan styre min begeistring for hovedpersonen Maja slik vi møter henne på de første sidene – ikke det at hun lyver, men hun er jo noe «sånn» i starten, både i meninger og mål – har dette ingenting med litterær kvalitet å gjøre, men jeg tviler ikke på at komitémedlemmer i vurderingsutvalget blir uvel av å lese om rosa yoghurt på de første sidene….
Men Maja gjennomgår en metamorfose, en forvandling som står i kontrast til hennes profil på bokens første sider. Ikke det at endring (til det bedre) er koden som åpner kulturelle salonger i dag, men… Forfatteren skriver friskt og godt, og forlaget mente derfor, med rette skal det vise seg, at boken var av en slik kvalitet at den kunne meldes inn for å automatisk distribueres i 1550* eksemplarer til landets bibliotek slik praksis for Den norske forleggerforeningens medlemmer er når en melder en bok opp til innkjøpsordningen for skjønnlitterære utgivelser for barn og unge. Det forventes selvsagt at utgivelsene holder den kvalitet som er nødvendig for å ha en slik ordning. For forutsigbarhetens skyld, har det kommet meg for øret, skal terskelen være «behagelig lav». Antallet innkjøpte bøker viser jo det; 135 titler ble innkjøpt i 2010. På kulturrådets sider står det «ca. 100 titlar».
(* Tallet gjelder barne- og ungdomslitteratur pga skolebibliotekene. Skjønnlitteratur for voksne distribueres i et antall på 1000) 

Ordningen er derfor presset. I et brev via forleggerforeningen det samme året kom det melding om at alle måtte regne med en avkorting på 15% på utbetalingene for innkjøpte bøker i 2010. Et annet grep for å klare å håndtere budsjettene er ved å «nulle», 10%? – jeg vet ikke. Det hender trolig at det i blant plukkes fra de høye bunkene de store forlagene melder opp; bøker med «sjangerproblemer» avvises også. Barnebøker fra nye forfattere er ikke hot stoff i media, ei heller er ikke-klassikere det i bokhandel eller i fanget på mor. Her finnes jo sammenhenger. Innkjøpsordningen genererer derfor (viktige midler til de de store forlagene, og) kjærkomne inntekter for forfatterne; innkjøpsordningene er først og fremst etablert for dem og for bibliotekbrukerne.

Kort tid etter utgivelsen av den første boken om Maja Mill begynte gode tilbakemeldinger å strømme inn til bokens egen hjemmeside. Men det var ikke bare jenter i 8-12 års alderen som uttrykte sin begeistring. Her dukket det også opp en oppløftende meldinger fra andre, og en bibliotekar som tidligere har mottatt Bibliotekprisen for Møre og Romsdal vil jeg velge å gjengi i sin helhet (ps: Overskriftene hun bemerker har forfatteren tatt etter inspirasjon fra Ludvig Holberg):

Jeg skulle presentere bøker for en 5.klasse, og kasta meg over de nyeste kulturfondbøkene. Der valgte jeg Maja Mill, helt tilfeldigvis meg. Det ble en positiv opplevelse. Flott historie om ei jente med tæl, og med helt “normale” foreldre for en gangs skyld. Korte kapitler med noen utrolig bra overskrifter, som: Av og til blir det ikke som man trodde, det blir bedre – ,eller: Når man har gjort noe galt og noen oppdager det, kan man føle seg skikkelig ensom og mange fler av samme sort. Alt for mange barnebøker syntes jeg starter bra, men så er det akkurat som de punkterer midtveis. Denne boka gjorda ikke det, den holdt spenninga og intensiteten oppe helt til siste side. (min uthev.) Denne boka skal jeg anbefale på det varmeste til mine lånere.

IBBY Norge – Barnebokforum er en frivillig organisasjon som har som mål å spre kunnskap om god barne- og ungdomslitteratur. De såkalte høstkursene er IBBY Norges viktigste aktivitet. Tre foredragsholdere reiser landet rundt og deler sin kunnskap om bildebøker, barnebøker og ungdomsbøker til ca 2000 formidlere. En av dem er Linn T. Sunne. 

Linn T. Sunne er selv barnebokforfatter på Samlaget, og hennes bøker ligger høyt oppe på utlånsstatistikken i bibliotekene. I 2007 fikk hun Brageprisen for sin bok “Happy”. På eget initiativ valgte hun å ta med boken vi snakker om, Maja Mill: Helt tilfeldigvis meg, som en av de få utvalgte bøkene hun benytter for å eksemplifisere god barnelitteratur i møte med bibliotekarer.

“Say no more” er hva jeg tror jeg hører du sier …  men hva ligger skjult i overskriften? «Maja Mill – jenta som hevet seg over Kulturrådet»

Ja, det har jeg glemt; Maja Mill-boken ble jo distribuert i 1550 eksemplarer til bibliotekene, og det som er gledelig er at om en ser på den store hopen av barnebok-debutanter, ble Maja Mill-boken den mest utlånte boken i det påfølgende året etter utgivelse. Selvsagt er ikke det i seg selv et kvalitetsbevis, de argumentene er beskrevet ovenfor. Boken har også en pen plassering på Biblioteklista over de 1000 mest utlånte bøkene i denne perioden, mellom 250 og 300 i utgivelsesåret. Med tanke på de mange tusen titlene som finnes og årlig lånes ut, er dette svært imponerende for en debutant.

Men Kulturrådet forholder seg selvsagt til «nullingen» og krever sine kr 95 pr eksemplar tilbake; tilsammen kr 148 000. Trøsten er at boken har solgt i to opplag og etter 18 mnd endelig er i pluss! Det koster å bygge opp serie…

I mai kom oppfølgeren Maja Mill og drage-egget ut. Fortsatt artig, men med et adskillig høyere spenningsnivå. Den har fått en oppløftende start, men sorry – bibliotekene må dessverre kjøpe den selv; synd hvis ungene ikke kan velge å lese den gratis. Det er ikke retorisk! Jeg tror de små aktørene, et forlag som feks Efrem/ Lengt, har lettere for å bevare en viktig idealisme, om enn det gir en ustabil økonomi. Så ikke dytt!

Øyvind Lerø, forlegger

Fra Maja Mill sin dagbok i Maja Mill og drage-egget.

Av barnebokforfatter Bjørn Olav Hammerstad

Høsten er her og mange elever får i oppgave å skrive en stil eller en novelle. Temaet kan være alt fra «min sommerferie» til «forelskelse». Mange elever har gode og morsomme idéer. Men hvordan skaper man en strålende idé om til en god fortelling? Til alle fortvilte foreldre som bekymringsfult henger over skulderen til sine lovende, og til alle utålmodige elever med skrivesperre. Her kommer fem triks som vil få enhver norsklærer til å dåne av beundring.

Person: Enhver god fortelling må handle om en person. Den behøver ikke å være et menneske, men den må ha en personlighet. I tv-serien om Elias er det en redningsbåt som er hovedpersonen, i filmene om Shrek er det et troll. Men ofte er det et menneske som du og jeg. I min egen bokserie om Maja Mill er det en morsom jente på 11 år. Det viktige er at hovedpersonen har følelser som glede og sinne, og at den vil noe. Og det leder oss til steg nummer to.

Oppdrag: Hovedpersonen må ha et oppdrag, noe han eller hun ønsker seg veldig sterkt.

Det kan være å ønske seg en venn, vinne en konkurranse, finne noe som er borte eller å oppklare et mysterium.

Problemer: Uansett hva som er målet, må det ikke være lett å oppnå det. Hvis hovedpersonen oppnår målet sitt uten smerte og motgang blir fortellingen fort kjedelig. Derfor må man legge problemer i veien for hovedpersonen. Lange fortellinger har mange problemer, korte har få. Men du må altså ha minst et problem.

Umulighet: Problemet som hovedpersonen støter på må være så vanskelig at leseren blir lurt. Ja, du leste riktig. Målet for enhver forfatter er å lure leseren sin. Vi skal tro at det ikke kan være mulig for hovedpersonen å klare det. Nesten som spenningen i et vel utført trylletriks.

Overraskelse: Personen klarer det likevel, men på en overraskende måte. I det øyeblikket leseren nesten har gitt opp håpet på at hovedpersonen skal klare oppdraget sitt, kommer løsningen. Her gjelder det å vri hjernen litt. Kan du komme på en original løsning? Hvis ikke er det helt ok. Leseren vil være takknemlig over at slutten ble lykkelig.

I eventyrene med Per, Pål og Espen Askeladd fungerer historiene nettopp på denne måten. Brødrene ønsker seg alle noe veldig sterkt, som oftest prinsessen og halve kongeriket. Per og Pål mislykkes i forsøket og illustrerer hvor vanskelig det er å fullføre oppdraget. Espen møter selv problemer og fristelser, og utfordringene blir så store at vi nesten ikke tror at han klarer å overvinne dem. På en overraskende måte, gjennom god moral og smarthet, lykkes Espen Askeladd tilslutt.

Og slik kunne vi fortsatt med nesten hver eneste god fortelling.

Prøv de fem triksene neste gang du skal skrive en novelle eller hjelpe noe til det. Historiene blir originale og morsomme og forskjellige hver eneste gang. Man kan til og med lage en historie sammen rundt middagsbordet eller blant venner. (Glem regelen om å snakke med mat i munnen) Kanskje dere kunne lage en kort film av historien og vise den for noen dere kjenner? Lykke til!

✎

Bjørn Olav Hammerstad (37) er journalist, pappa og forfatter av barnebøkene Maja Mill: Helt tilfeldigvis meg (2010) og  Maja Mill og drage-egget (2011) som Forlaget Lengt, et imprint under Efrem forlag, har utgitt. Besøk gjerne Maja Mill-bøkenes egen hjemmeside.

Kulturrådet etablerte for noen år siden en egen innkjøpsordning for sakprosa. I dag blir ca 90 titler innkjøpt i et antall av 1000 eksemplarer til glede for de forfattere og forlag som kan sitte spente og vente på en ny publisert liste på kulturrådets nettsider og rope yes, den ble innkjøpt!  Også Efrem forlag har opplevd denne gleden. Oppunder jul i 2009 kom meldingen om at Arnfinn Harams eminente essaysamling Tre Florentinarar ville bli tatt inn i varmen. Halleluja! Både forfatter, prior i St. Dominikus kloster i Oslo, og forlegger jublet over førjulspresangen og kunne velfortjent løfte et glass med brunt  (nei, vent – klosteret får snakke for seg, det er jo ikke den gode Pollestad jeg snakker om, men altså, på Follese i alle fall…) da treet var pyntet og stillheten omsider hadde senket seg, kunne forleggeren heve glasset og skåle mot Hovmesteren, endog smile til sin fru og vite at i år ble det ikke Mr. Winterbottom! … ser for seg hvordan han hvert år fremover kan svare henne på spørsmålet om hvordan bok etter bok havnet på vinnerlisten på sakprosaordningen: The same procedure as last year, madam. Ønskedrøm.

– Så hva er ståa når en våkner?
Da kommer hodepinen – et bokhandelabonnement…

Når et forlag som er medlem i Den norske forleggerforening melder opp en bok til sakprosaordningen knytter dette boken til det såkalte Kulturabonnementet som ca halvparten av de 650 bokhandlerne i Norge har tegnet. Dette betyr for sakprosaordningen 1) at en utgivelse som kanskje har et potensial på noen hundre solgte bøker – dvs at det finnes en gruppe lesere som er interessert i å full pris og ikke vente på Mammut for akkurat det denne boken formidler (og der er ikke pga av at boken er dårlig, men bare svært lite krim-aktig) – må sendes disse bokhandlerene med 1. eksemplar-rabatt. Denne rabatten er på hele 72% av bokens utsalgspris. (Ikke rart bøker er dyre i Norge, det skal jo bli litt igjen…)

Vel, det har sine fordeler at boken slik spres ut i markedet. Boken kan være sin egen ambassadør i bokhandelen. Men realitetene er at bokmarkedet i Norge er bitte lite. Her i landet har selv en god bok (og jeg sier god bok uten å mene at bøker som selger mye nødvendigvis skulle være av ringere innholdsmessig kvalitet) ofte ikke et potensial på store salgstall, ikke en gang tusen solgte eksemplarer. Det er jo derfor vi har de ulike innkjøpsordningene. Faktisk kan det hende at det 1. eksemplar-rabatterte antallet alene (330 + de store bokhandlerene som tar inn alle utgitte bøker fra forlag i Forleggerforeningen; ca 70) altså tilsammen 400 bøker, tilsvarer bokens realistiske potensial når det kommer til stykket. Bokkjøperen blir jo ikke innrømmet noen rabatt, og bokhandlernes gjenkjøpsplikt er en saga blott.

Med 10,2% til forfatter*, ca 7% til distribusjon og 72% til bokhandlere, sier det seg selv at dette ikke går bra! 90% av bokens utsalgspris går med, og da er ikke kostnader til design, sats og trykk iberegnet; derfor finnes det økonomiske støttespillere for å kunne gi en utgivelse et økonomisk mer fornuftig bilde, med Fritt Ord som den fremste. Kr 30 000 derfra, hvis forlaget er av de heldig som blir begunstiget, kan ta brodden av trykkerikostnadene. Jeg svartmaler jo ikke!
(* 12% royalty regnet fra 85% av innbundet pris)

Men problemet stopper ikke der! Om boken ikke er solgt på den korte eksponeringstiden inntil avslaget faller, demrer det i bokhandelbransjen foran tilsendte lister som bekrefter dette (og dette gjelder de aller fleste oppmeldte sakprosa-bøker) og den (bokhandelen) forstår at her kan en kvitte seg med litt daukjøtt (i virkeligheten de vitale cellene, ellers kunne jo bøker selges på dagligvarebutikker; hvem trenger å bli veiledet til å kjøpe en krimbok ala Hodejegerne?) – altså 2) dette litt mer kompliserte litteraturstoffet kan ved avslag i sakprosautvalget sendes i retur ut gjennom bokhandlerdøren med kreditering av bokens innkjøpspris; ja, den kan fraktes tilbake til pallene hos distributøren på forlagets regning. Og returen koster penger:

En standard bok koster forlaget kr 90,- ved denne lufteturen ut i bokhandler-Norge (Ca 20 kr ut og 70 kr for returen). Om da (kun) halvparten returneres, er dette en kostnad på kr 15 000,- i rent tap.
For de fleste oppmeldinger til sakprosaordningen er altså dette en straff for ene og alene viljen til å ville utgi gode bøker – og til å ville bli innkjøpt.

“Med lykti i hand” – Garborg som diktar og tenkjar, som har fått flere glimrende anmeldelser (men dessverre tirret på seg venstresida, et par andre fordomsfulle kritikere og en kvakksalver i et nynorsk litteraturmagasin), er nå i 2011 veiet og funnet for lett i den engere krets, og det vil bli med angst jeg nærmer meg tiden da returene kan dukke opp.

Et tilbakeblikk til etter nyttår 2010, etter den minnerike førjuls-stunden med innkjøp av sunnmørsmunkens bok, ble ca 200 eksemplarer av to andre Efrem-bøker som var oppmeldt den samme høsten returnert fra norske bokhandlere. Ingen av de to kritikerroste bøkene Den svake Gud og U Alminnelig, boken om Jon Fosses affinitet til den mystiske arven etter Meister Eckhart, ble innkjøpt. Dette kostet altså snaue 20 000 (pluss retur av salgssummen), og i tillegg fikk bøkene brorparten av sitt inntektspotensiale skrelt bort pga kulturabonnementets høye rabatter. Bøkene har fulgt hverandre som skygger – også da de i år var med på Mammut  – og har hver solgt ca 800 eks totalt. Ikke dårlig, men da bøkene ble gitt ut uten andre støttemidler har ingen av dem ennå gått med overskudd, selv med in-house bokdesign og sats osv. Dette er forleggerens virkelighet. Og ikke glem jeg snakker om bøker med strålende anmeldelser; endatil Fosse selv har skriftlig meddelt sin begeistring for boken som omhandler hans forfatterskaps viktigste metafysiske rom.

Tanken med sakprosaordningen har altså vært at dette skal stimulere til satsing på utgivelser med nyvinninger mellom permene. I juni 2010 ble det mellom vurderingsutvalget for sakprosaordningen og bergensbaserte forlag avholdt et dialogmøte blant annet om dette. Der var også Kulturrådets rådgiver for sakprosaordningen, Arne Vestbø, tilstede. Som replikk på min påpekning av denne problemstillingen sa han seg helt enig og hadde selv vært motstander av å knytte dette til et bokhandelabonnement. Han mente jeg burde holde problemstillingen varm i de fora jeg kunne. Derfor dette innlegget, blant annet.

Man har antatt at mye av sakprosaordningens evne til å bringe gode utgivelser til torgs faktisk i stor grad skulle komme fra små og innovative forlag. Men når små litterære aktører, som har vanskelige kår fra før, blir hardt straffet selv med gode utgivelser, hvem av dem kan ta sjansen på blåturer i dette landskapet? For Efrems del er veien hard; her snakker vi også om at nytenkningen skal vinne over vår tids tendens til å gi det sekulære forrang; deler av den brede responsen  på Garborg-utgivelsen viser dette. Ja, et åk har det blitt, både å ruve lite om man som liten likevel sikter høyt – og har et litt annet grunnsyn i tillegg. Men uansett livssynsproblematikk – sakprosaordningen er et janusansikt; spørsmålet mitt er om det en profil kulturrådet ønsker den skal ha?

Øyvind Lerø, forlegger

Norges første faglitterære master har gitt ut boken Den svake Gud på Efrem forlag

Eskil Skjeldals bok Den svake Gud har skapt bred debatt etter utgivelse. Forfattereren er teolog og Norges første faglitterærer master (i sakprosa) fra Høyskolen i Vestfold. Eskil Skjeldal ble raskt invitert til å blogge på den Vårt Lands verdidebatt.no med tema fra sin nye bok og fikk rekordstor respons.

På  Tro og Fornuft  ble det også debatt om boken til Eskil Skjedal (den er mindre omfagsrik og lettere å starte med…)

Les gjerne først Aftenpostens anmeldelse Et annet bilde av Gud. Boken fikk også gode anmeldelser i Bergens Tidende, Universitas, Vårt Land og Misjonstidende.

Norges første faglitterære master har gitt ut boken Den svake Gud på Efrem forlag

Eskil Skjeldal har utgitt essaysamlingen «Den svake Gud» på Efrem forlag.

På leting i tekster fra forfattere som Dag Solstad, Karl Ove Knausgård og Henrik Ibsen og ved hjelp av tankegods fra filosofer som Kierkegaard og Levinas, finner forfatteren elementer til svært forstyrrende og utradisjonelle gudsbilder, særlig for sammenhenger av «åpen og inkluderende» art.

Derimot påviser han skivebom for nyateister som Onfray, Hitchens og Dawkins. Kritikk av Gud trenger ikke være ateistisk; det tyngste skytset mot Gud finner vi i Bibelen. Forfatteren provoserer, stimulerer og engasjerer leseren til å revurdere tradisjonelle oppfatninger om Gud og inngå i en dialog om hvorvidt Gud er så allmektig og sterk som han er blitt fremstilt.

I denne essaysamlingen problematiserer Eskil Skjeldal konvensjonelle gudsbilder som er konstruert for å gripe og begripe Gud. Tittelen, Den svake Gud, antyder de funn forfatteren gjør, og i essay som Guds stillhet – Teologi etter Holocaust og For du har kjempet med Gud og mennesker og vunnet, mer enn antyder han at Gud også er svak.