Alt har sin travle tid

«Alt har sin tid» er mer enn noen gang et trøstens ord. Vi sliter med å få tid til alle viktige sysler. Nok om det. Alle vet. Men noen vil kjenne det knirke i pliktsenteret om en sier «alt har sin tid» i samme åndedrag som ordet bibel. De som leser dette i dag, den 19. oktober 2011 forstår raskt at jeg ikke tenker på bibellesingen generelt, men på at det er tid for fokus på en ny oversettelse av Bibelen, oversettelsen ble lansert nettopp i dag. Og det har vært mange artige påfunn for å skape oppmerksomhet rundt dette, både organisert av Bibelselskapet og av studenter og andre. Akkurat i dag, men kun i dag, mener jeg at alle stunt, fra dumme til kreative, er av det gode. Bibelen trenger oppmerksomhet. Ikke for det, hverken Gud eller Bibelen trenger oppmerksomhet – men vi trenger «dem», folk i dag trenger å forstå at dette tross alt er en av de pillarer den verden vi kjenner hviler på. Hvilke andre finnes? Ingen, egentlig, selv om jeg skrev «vi kjenner». Mer dramatisk kunne jeg skrevet at Bibelen er den pillar som overlegent rekker helt ned til bunnen av dødsriket. Noen ville heller si bro over, ja disse bildene. Bibelen er jo full av dem.

Den har sagtens betydning for mange lag i menneskets kultur. Jeg skal her ikke berøre litterære, kulturelle, samfunnsmessige, teologiske og tusen andre lag og skikt som står i et direkte eller indirekte forhold til Bibelen. Skriften i ny språkdrakt blir nok i tiden fremover grundig diskutert og berørt av andre. Det kan blir spennende også å følge debatten om de ulike valg oversetterene har tatt. En del ting i NT2005 var ikke særlig gjennomtenkt. Ryktet går om at noe er justert. Så får vi la tvilen på kompetansen til dem som har hatt hånd om det komme dem til gode. Seks år har gått fort, en tid vi f.eks. har levd med utelukkende bruk av «Far» i alle vendinger, der det på engelsk brukes både «Father» og «the Father» alt etter kontekst og språk. «For Far elsker Sønnen og viser ham alt det han selv gjør.» låter ikke som musikk i mine ører. Johannesevangeliet er fullt av slike uheldige konsekvelser av gjennomgående bruk av (kun) «Far». Og jeg mener ikke med det at man skal beholde «Fadervår». Hva heter det nå, forresten: La oss lese «Vår Far» eller fortsatt «Fadervår». Det burde jeg jo visst…

Jeg har ennå ikke brukt uttrykket «Guds ord» og det er helt bevisst. Denne betegnelsen passer best som beskrivelse der Bibelen ligger oppslått på bordet, med mennesket og Den Gode på hver sin side, i et forsøk på dialog, eller i det minste overføring av lys til den materielle siden. «Forsøk» – ja, den som aldri har vært frustrert i møte Bibelen har vel heller ikke hatt den lidenskap til Skriften eller Kristus som Ordet selv søker å fremelske.

Så om bibelutgivelser har sin tid, har bibellesing det i mindre grad, eller altså – i mer grad sin (travle) tid. Det er nok vektige argumenter for å kunne ta romslige pauser også med bibellesing, for de fleste er ikke det vanskelig å få til … men all åndelig veiledning konkluderer generellt med at Bibelen også bør være oppslått i lønnkammeret. For den som ikke er helt inne i bibelsk teminologi betyr det altså den enkeltes spirutualitet, den måte å tilegne seg og leve ut sin åndelighet og la det være betydningsfullt i alle livets fasetter.

For å hjelpe oss til å forstå at dette er viktig, og gi oss gode tips for hvordan vi kan «håndterere» Guds ord, følger her en tekst som er skrevet av forfatter og munk, br. Wilfrid Stinissen. Efrem forlag har tidligere gitt ut hans bok “Størst av alt er kjørligheten”, og det er nok ikke å ta munnen for full ved å si at han er en av de aller mest betydningsfulle åndelige veilederne i vår tid. Teksten er skrevet for novicer i karmelittenes sekularorden (karmelitter som ikke går i kloster som munker eller nonner).
(Teksten nedenfor er ikke fra boken)

Om å lese Guds ord

av Wilfrid Stinissen  

✠

Blant våre forpliktelser – eller kanskje skal vi si gaver – hører det med at vi skal lese Den hellige Skrift og annen åndelig litteratur. Å omgås Guds ord er nødvendig for vår åndelige vekst. Vi trenger denne næringen. Den er en viktig ingrediens for vår indre bønn. Når det blir tider av tørke i bønnen er det godt å sakte gjenta ett ord fra Salmene eller Profetene. Har vi ikke ett forråd å øse av da, blir vi snart utarmet. Jeg vil derfor oppfordre deg til å unne deg en kort stund, helst hver dag, sammen med Bibelen.

I Den katolske katekismen, som virkelig er en stor gave til den som vil lære å kjenne Gud og hans hellige kirke, finner vi kapittelet: Mennesket er ”capax Dei” – skikket for Gud. Det betyr at det finnes en lengsel etter Sannheten i alle mennesker, en lengsel etter det som er større enn en selv. Gud drar menneskene til seg på mange ulike måter. Det skjer for eksempel gjennom vitnesbyrdet i Skapelsen, gjennom andre menneskers vitnesbyrd; kanskje først og fremst gjennom våre helgener, gjennom Kirken og Sakramentene og gjennom Den hellige Skrift.

I Den hellige Skrift har Gud nedlagt hele sitt frelses mysterium som er Kristus Jesus. Han som er hele åpenbaringens formidler og fullendelse. Kristus er Skriftens eneste og enestående Ord.

Johannes skriver: ”I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys. Lyset skinner i mørket, men mørket har ikke overvunnet det.” Kristus, som er Ordet, er risset inn i Skriften, fra første til siste blad.

Det Bli lys som Gud uttalte i skapelsesøyeblikket er Kristus. Han er lyset. Solen og månen og stjernene skapte Gud først på den fjerde dagen. Bibelens siste bok beskriver det himmelske Jerusalem. ”Noe tempel så jeg ikke i byen, for Herren Gud, Den allmektige, og Lammet er dens tempel. Og byen trenger ikke lys fra sol eller måne, for Guds herlighet lyser over den, og Lammet er dens lys.” Når man leser i Bibelen ser man fra første til siste kapittel at Gud i alt peker på sin enbårne Sønn. Både i hendelser og i mennesker som møter oss på Bibelens sider kan vi kjenne igjen Kristus. Det gjelder bare å lese med åpent sinn.

Kirken verdsetter derfor Den hellige Skrift på samme måte som den verdsetter Herrens kropp. Vi får ta imot Herren når han kommer til oss ved de to bord som dekkes for oss. Brødets bord og Ordets bord.

Den hellige Augustin sier: ”De som ofte mottar kommunionen men ikke leser evangeliene, sitter kun ved ett av de bord som Herren har dekket for sjelene i kirken.” I gamle tider bestod tabernaklet av to sammenføyde skap. I det ene ble det hellige Sakramentet forvart og i det andre evangelieboken; i skapets ene side Jesus under brødets skikkelse og i den andre som livets Ord.

Hos oss ser vi denne ærefrykt for ordet når evangelieboken blir båret i prosesjon fram i kirken i den vakre permen som omslutter det. Det er en trosbekjennelse: Vi tror at Herren er nærværende i sitt Ord. Det er Han selv som taler når de hellige Skriftene leses.

Hvordan skal vi da nærme oss den hellige Skrift når vi sitter på vårt eget bønnested? Be at Herren sender sin Ånd og at han gir ditt hjerte lys slik at du kan ta imot Ordet, forstå det – høre hva han vil undervise deg om.

Åndelig lesning kan man gjennomføre på den måten som i klostertradisjonen kalles ”lectio divina”. ”Drøvtygge” ordet ved gjentatt langsom lesning, ofte avbrutt av korte opphold slik at Ånden kan få anledning til å tale, og du kan lytte til Gud i hans ord. Når noe i teksten fanger din oppmerksomhet, les den da om igjen på nytt. Det kan hende ett eneste vers eller bare noen ord kan være tilstrekkelig for dagens åndelige lesning; Åndens virke i ordet er så kraftfullt.

Paulus skriver i Hebr. 4,12: For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og bein, og dømmer hjertets tanker og planer.

Å lese med en lyttende holdning og et åpent sinn er vilkåret for at ordet skal spire. Her er Maria vårt fremste forbilde; hun bevarte i sitt hjerte alt det hun fikk høre. Hun grunnet på det i sitt hjerte. Vi må meditere over Guds ord med samme åpenhet. ”Om dere i dag får høre hans røst, så forherd ikke deres hjerter” som det står i Sal. 95,8 eller i 1 Sam. 3,10 ”Tal Herre, din tjener hører” som den unge Samuel sier.

Det er på hjertets plan vi skal lese Bibelen. Vår kjærlighet vekkes når vi betrakter Guds ord som senkes ned i vår sjels innerste dyp. Det er Ordets brød som Visdommens bok taler om og som liturgien tillegger Eukaristien. ”Til gjengjeld mettet du ditt folk med englenes mat, du sendte dem brød fra himmelen, fullt ferdig brød som de ikke behøvde tilberede. Det var en nytelse å spise og svarte til enhvers smak (Visd. 16,20).

Det er vår holdning av tro innfor Guds Ord som gir betraktningen sin åndelige betydning. Det er derfor Elisabet sier til Maria: ”Og salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse.» I Marias skjød la Ånden sin guddommelige sæd og når tiden var inne fødte hun Guds eneste Sønn.

Slik er det også med oss. Vi tar imot ordet i den Hellige Skrift og blir, om vi er trofaste, også bærere av Kristus. Han vil ta bolig i oss.

Å meditere og kontemplere er å i tro forbli i Guds Ord og dermed dypest sett forbli i Kristus som gir lys og som er den som lar vårt liv bære frukt. Vi er jo en gren på vintreet. Jesus sier i sitt avskjedsord til disiplene: ”Bli i meg, så blir jeg i dere. Slik som grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg.”   (Joh. 15,4)

Jesu ord er like levende nå som da han uttalte dem. Han talte ikke bare til disiplene, han taler til ethvert menneske som i tro lytter til ham.

Om vi er trofaste og utholdende i vår lesning kommer vi å bli bevisste om at vi har åndelige sinn. Vi får mer og mer smaken på Guds ord og at vi har et hjerte som kan være brennende. Plutselig kan vi oppleve at et ord står der med lysende skrift. Vi har lest dem mange, mange ganger og de har ikke sagt oss noe særlig. Men så blir de løftet fram for våre øyne med et nytt liv. Når vi får et slikt lys over et skriftord er det klokt å stryke under det og kanskje skrive dagens dato i kanten. Når vi senere kommer tilbake til dette verset igjen kan vi takke Gud for hans kjærlighet og omsorg for oss.

Om vi leser Skriften i lyttende åpenhet kommer vi etter hvert til å merke at Ånden lar oss finne og forstå det som vi nettopp da behøver mest.

Her vil jeg gjerne vise til lille Thérèse. Hun søkte lenge, lenge i Den hellige Skrift etter et ord som hun behøvde og som styrket hennes visshet om at Gud er en barmhjertig Gud. Hun visste om sin svakhet og sin litenhet. Hun hadde ikke noen egne fortjenester. Men hun var overbevist om at Gud elsket henne nettopp for hennes litenhet, for hennes avhengighets skyld. Hun sier: ”Jeg skulle ville finne en heis som kunne løfte meg til Jesus, da jeg er for liten for å gå opp fullkommenhetens trapp” Og hun fant hva hun søkte: ”Den som er helt liten må komme hit”. (Ordsp. 9,16) Og i Jes. 66,12-13: ”Hennes barn skal bæres på armen og vugges på fanget. ¹³ Som moren trøster sin sønn, slik vil jeg trøste dere”.

Når jeg leser i Skriften kan jeg lese det slik at det nettopp er til meg han akkurat nå taler. Hans ord har en evig verdi og det gjelder meg akkurat nå, i dette øyeblikk. Når Jesus sier: ”Dere er mine venner, om dere gjør alt som jeg befaler dere”, så sier han det til meg; jeg hører Jesus tale til meg: «Sønn, dine synder er tilgitt» og når han sier til den skriftlærde: … , svarer han: «Mester, jeg vil følge deg hvor du enn går»; og til den spedalske, som sier: ”Herre om du vil, kan du gjøre meg ren.” Jeg får med jubel i hjertet høre Jesu svar: Jeg vil! Bli ren!

Å lese på denne inderlige, meditative måten, leder helt naturlig inn i bønnen; den indre, stille fordypningen i bønnen der ordene stilner og vi blir fullstendig stille. Det er Den hellige Ånd som drar oss inn i denne stillheten der vi får hvile og bare være innfor hans ansikt. Ånden vet hva vi trenger å be om, Han som alltid roper Abba Far.